Avantasia – Moonglow
Plateselskap: Nuclear Blast
Utgivelsesdato: 15. februar 2019

9/10

Tobias Sammet has proven with Avantasia that he is one of the best songwriters in the genre, and this time there is no exception: Moonglow is the best Avantasia album since The Scarecrow!

Jeg husker at Tobias Sammet, etter utgivelsen av The Metal Opera Pt. II i 2002, bedyret at dette var det siste Avantasia-albumet. Seks år senere kom The Scarecrow, og nå har han jammen meg samlet troppene for ensemblets åttende fullengder: Moonglow.

Verken mannen bak det hele, Tobias Sammet, eller prosjektet som sådan trenger vel neppe noen nærmere introduksjon. Har du et snev av interesse for sjangeren kan du umulig ha unngått å fått med deg metal-operaen med stor M. Med prosjektet har Sammet nærmest definert en ny sjanger, samt åpnet dørene for allmenheten og resten av metal-verdenen som sådan. I løpet av årene har storheter som Alice Cooper, Klaus Meine, Rudolf Schenker, Eric Singer, Eric Martin, Dee Snider og mange flere bidratt på ett eller flere Avantasia-album. Og bare det er verdt og ta med seg.

I tillegg kan man jo nevne de aller største innen sjangeren selvsagt, men her har vel ikke Sammet problemer med å hente inn de navnene han ønsker seg.

Rent personlig står alle de tre første Avantasia-albumene høyt i kurs, men som det ofte er så skifter ofte artisten spor – mens fansen tøffer videre på det vante. Og her er ikke Sammet noe unntak; både når det gjelder Avantasia, men også Edguy, har han sakte men sikkert videreutviklet den klassiske power-metalen og beveget seg nærmere melodiøs metal uten det altfor pompøse lydbildet og de klassiske allsangrefrengene. Litt av det samme som med Sonata Arctica, med andre ord. Artisten vokser kanskje i fra fansen?

På grunn av dette ble jeg litt skuffet over de to Avantasia-albumene som ble utgitt i 2010: Angel Of Babylon og The Wicked Symphony. Litt på grunn av at han vek fra den vante oppskriften, men også fordi de rett og slett ikke var gode nok album. Det bedret seg litt med The Mystery Of Time (A Rock Epic) (2013) og Ghostlights (2016), men fortsatt var det et stykke unna det som fanget oppmerksomheten i første omgang.

Så, hvordan er da Moonglow? Albumet starter med en ni-minutter ved navn «Ghost In The Moon»; en litt Meat Loaf-aktig sak som virkelig setter premissene for resten av albumet. En klassisk Avantasia-låt med andre ord, med kun Sammet på vokal. Apropos det: synger han uvant mye på dette albumet sammenlignet med de tidligere albumene? Deretter bærer det videre til et av de hardere låtene på albumet: «Book Of Shallows». Nå er dette riktignok låten hvor Mille Petrozza (Kreator) synger, noe Sammet mest sannsynlig hadde i bakhodet når han skrev sangen. I tillegg stifter vi for første gang på dette albumet bekjentskap med Lande, Hansi Kürsch og Ronnie Atkins. Som sagt; en røff liten sak på fem minutter som absolutt står seg. Tittelkuttet «Moonglow» er med Candice Night ved mikrofonen. En låt nærmere poplandskapet, som vi vet Sammet har fått i havn tidligere, hvor Night, som vi er vant til å høre akkompagnert av barokktonene til ektemann Richie Blackmore i Blackmore’s Night, endelig får vist seg fra en litt annen side. Låten kler henne og hun kler så absolutt låten.

Så er det klart for «The Raven Child»; et episk monster på over elleve minutter. Dette var også første singel fra albumet. Denne låten starter fantastisk med Kürsch på vokal i noe som kunne vært en Blind Guardian-sang. Dessverre forsvinner Kürsch i løpet av de elleve minuttene; jeg synes han skulle fått større spillerom her. Men, Jørn Lande gjør ingen dårlig jobb han heller. Sammet har tidligere vist at han behersker de lange, episke låtene med glans, men akkurat denne når ikke opp til tidligere storheter – synes jeg. Men, herregud: det sier mer om det han har skrevet tidligere enn hva angår kvaliteten på «The Raven Child».

«Starlight» er en fengende liten sak på under fire minutter med Atkins og Sammet. Ikke stort å si om denne; mulig noen finner den for lett, men for meg var den et friskt pust med et catchy refreng. Deretter kommer balladen i form av «Invincible». Avantasia har gitt oss noen av de bedre balladene innen sjangeren tidligere, men akkurat her skuffer han litt. Litt tam, litt kjedelig og for lite pondus – for min smak.

På «Alchemy» møter vi Geoff Tate og i løpet av de nesten åtte minuttene sanger varer klarer den ikke helt i imponere meg. For meg er dette albumets svakeste låt. «The Piper At The Gates Of Dawn», derimot, er Avantasia i god, gammel form, mens «Lavender» er som skrevet for Bob Catley; en melodiøs kruttpakke hvor refrenget sitter som ei kule.

Og om han bevisst har spart det beste til slutt vites ikke, men «Requiem For A Dream» med Michael Kiske setter spikeren i kista. Det er som om Sammet, noe kryptisk selvsagt, sier «Neida, power metal-fans, jeg har ikke glemt dere». Her får du som fan alt du ber om! Og helt til slutt er det Eric Martins tur med «Maniac». Et litt annet tempo enn forgjengeren selvsagt, men absolutt en verdig avslutning.

Moonglow er Avantasias beste album siden The Scarecrow og selv om power metalen har måtte vike plass for den mer melodiøse metalen er Tobias Sammet fortsatt en av de aller beste låtskriverne innenfor metal generelt. Er det lov til å håpe på enda et Avantasia-album?

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *