Beast In Black – From Hell With Love
Plateselskap: Nuclear Blast
Utgivelsesdato: 8. februar 2019

7,5/10


At their best Beast In Black are unique, but they can also be just «great». And that summarize From Hell With Love.

Beast In Black, som tok metal-verdenen med storm med sitt debutalbum Berserker i 2017, er nå tilbake med sin etterlengtede oppfølger From Hell With Love.

Jeg må innrømme at flere av låtene på Berserker fikk fram rockefoten i meg, men i ettertid er det et album som blir noe ujevnt. Og det samme kan sies om From Hell With Love. Det er mulig det er jeg som ikke har knekt Beast In Black-koden, men jeg har litt vanskeligheter med å bli klok på finnene; på sitt beste er de helt unike med sin fengende 80-tallsinspirerte metal, men dessverre er også dette albumet preget av flere låter hvor bandet ikke klarer å inspirere lytteren like mye.

For, det er ingen tvil om at Anton Kabanen er en låtsnekrer av rang, og at han med sitt Beast In Black har klart å skape et musikalsk uttrykk man må lete lenge etter for å finne noe som ligner. Og med Yannis Papadopoulos på vokal, ligger alt til rette for at det hele blir et musikalsk fyrverkeri. Og det blir det også, innimellom.

Da første singel, «Sweet True Lies», ble sluppet må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Heldigvis er ikke det albumets sterkeste låt, men den er selvsagt fengende og er i så måte representativ for resten av albumet. Tittelsporet, «From Hell With Love», derimot, som kunne vært tatt fra soundtracket til en 80-tallsfilm, har både det fengende refrenget og drivet som kjennetegner Beast In Black på sitt beste. «Repentless» har et litt Nightwish-aktig refreng, og skiller seg it fra resten, mens «Die By The Blade» er en annen klassisk Beast In Black-sang. «Unlimited Sin» er, sammen med «From Hell With Love», et av albumets sterkeste låter, hvor 80-tallet har satt tydelige spor.

Og det er på disse låtene Beast In Black er sterkest; da de hengir seg totalt til lydbildet fra tiåret som ga oss alt fra hardrock, glam metal og hemningsløs pop. Men, når låtene derimot er strippet for disse elementene fremstår Beast in Black som uoriginalt og til tider kjedelig – sett i mot da de er på sitt beste.

For, la det være sagt; dette er absolutt ikke noe dårlig album, men på sitt beste er de akkurat det: best, og da skulle man ønske at det hadde holdt helt ut.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *