Marius Danielsen – Legend Of Valley Doom Part 2
Plateselskap: Crime Records
Utgivelsesdato: 30. november 2018

9/10

Marius Danielsen has done it again! A pure masterpiece!

Marius Danielsen og hans Valley Doom er tilbake, tre år etter del 1, og denne gangen er han heller ikke alene. Med seg har han det som kan krype og gå av vokalister og musikere fra den melodiøse siden av metalen. Eller, nei det er egentlig ikke sant. Han har med seg noen av de beste fra nevnte side. Navnene har sikkert blitt nevnt hundre ganger tidligere, så jeg skal ikke begynne å ramse opp de nå. Men, jeg har lyst til å si en ting: som anmelder prøver jeg å ikke la meg overbegeistre av navnene alene; det er musikken som teller til syvende og sist. Man kan ha med så mange dyktige vokalister og musikere man bare vil, men hvis musikken ikke strekker til – vel, da hjelper det lite. Sånn, nå har jeg sagt det.

Som nevnt er det tre år siden Danielsen overrasket alle med sin metal-opera Legend Of Valley Doom, et prosjekt han hadde jobbet med i ti år. Med del 2 har han «bare» jobbet i tre år. Fortsatt ingen hastverksjobb, men likevel mye kortere tid enn det som var tilfellet med del 1. Betyr det noe, da? Vel, kanskje ikke. Noen vil kanskje tenke at ti år er for mye, og at man endres både som musiker og person i løpet av så mange år, at albumets helhetsfølelse kan forsvinne noe. Jeg skal ikke dvele for mye med akkurat det, men jeg konstaterer at del 2 ved de første gjennomlyttingene hørtes mye mer kompakt og gjennomført ut. Men igjen, dette er egentlig et sidespor.

Så hva blir vi egentlig servert i denne omgang? Tekstmessig fortsetter historien der hvor del 1 sluttet. Jeg skal ikke gå noe nærmere inn på historien her, men det er likevel verdt å merke seg. Også musikalsk fortsetter del 2 i samme spor som del 1, men der hvor del 1 var et renere power metal album, får vi her servert flere låter som skiller seg litt ut. Kanskje har det noe med at Danielsen har blitt eldre og fått nye impulser, eller så kan det være at selve historien trengte å bli fortalt med mer variasjon i uttrykket. Og det er også noe av fascinasjonen med slike konseptalbum, eller metal-operaer; historien bestemmer musikken. Det betyr at variasjonen gjennom albumet er mye større enn hva man er vant med på mer tradisjonelle album:

Albumet begynner med en intro som faktisk får meg litt i julestemning (ikke noe galt i det, jeg elsker julen), før det hele braker løs med «Rise Of The Dark Empire»; en klassisk up-tempo med doble basstrommer og full spiker i refrenget. Deretter kommer «overraskelsen», hvor vi får to roligere låter («Gates Of Eunomia» og «Tower Of Knowledge»), sistnevnte med Mathias Blad på vokal som gjør at låten automatisk får et Falconer-preg over seg. Ved de første gjennomlyttingene ble jeg nesten skuffet («nå som vi nettopp hadde kommet i gang!»), men etter hvert ser man helhetsbildet og skjønner at hver låt har sin plass i historien. Etter den litt rolige starten, er vi igjen tilbake i krigsstemning med et av albumets sterkeste låter, «Visions Of The Night», en låt som Tobias Sammet stolt hadde skrevet navnet sitt under. Dette ville blitt en allsangfavoritt live! «Crystal Mountains» er en låt Danielsen selv har beskrevet som albumets overraskelse og som kan minne om Black Sabbath. Selv får jeg litt Ayreon- og Maiden-vibber av den. Et absolutt høydepunkt! «By The Dragons Breath» starter litt «tungt» med Blaze Bayley på vokal, men den tar seg fort opp og her får vi servert en deilig gitarduell mellom Jimmy Hedlund (Falconer) og Jens Ludwig (Edguy). «Under The Silver Moon» er albumets ballade, med Jan Thore Grefstad og Kai Somby på vokal; et pent avbrekk før det tar helt av med Michael Kiske og Daniel Heiman på «Angel Of Light». Ikke superoriginalt, men hvem bryr seg! Neste låt ut er den over ni minutters lange «Princess Lariana’s Forest» (hyggelig å høre Olaf Hayer igjen!). Ofte kan jeg slite litt med de lengre sangene, men her er driv nok hele veien gjennom til at jeg ikke mister interessen (den er heller ikke lang, da). «Temple Of The Ancient God», med Michele Luppi og Heiman på vokal, og Steve Williams (Power Quest) i en heftig keyboardsolo, er albumets første singel. Denne har sikkert mange hørt før, og det skal sies at det er modig å velge en låt på nesten 8 minutter som første singel! Albumet avsluttes med «We Stand Together», en rolig, men verdig, avslutning med Tim «Ripper» Owens bak mikrofonen.

Etter denne haltende gjennomgangen er det kanskje greit med en oppsummering. For hva er det egentlig Danielsen har stelt i stand denne gangen. Kort forklart kan man kalle det et lite mesterverk innen sjangeren, og jeg tipper albumet vil klore seg godt fast på toppen når diverse «årets album»-kåringer dukker opp i løpet av de kommende ukene. Vokalistene og musikerne er det jo ikke noe å si på: her er det høy klasse tvers igjennom, og det er lite eller ingenting å utsette på hver enkeltes prestasjon.

Men det som virkelig gjør dette albumet så bra et låtmaterialet og variasjonen i låtene. Det er høy internasjonal klasse over hele fjøla, og utenom et par låter som isolert sett er litt svakere enn albumet som helhet, er kombinasjonen tekst, historie og musikk en gavepakke til fans av melodiøs metal og power metal. Det er ikke kun et album, det er en historie, og det kan være en tricky bit å selge inn. Men, jeg er solgt, og det tipper jeg flere blir også.

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *