Númenor – Chronicles From The Realms Beyond
Plateselskap: Stormspell Records
Utgivelsesdato: 5. september 2017

8/10

This was my first encounter with Númenor and it will not be the last! A great mixture of symphonic black metal and power metal!

Serbiske Númenor var for meg et ukjent band inntil deres tredje fullengder fant veien til postkassen min. Albumet er heller ikke rykende fersk, da det ble utgitt for over ett år siden. Men, det har jo strengt tatt ingen betydning. Heller ikke når det viser seg at Númenor har litt av hvert å fare med.

Selv beskriver de musikken som «sword and sorcery metal», noe som sikkert kan stemme bra. En annen måte å beskrive det på er en blanding mellom Rhapsody (Of Fire) og Enslavement Of Beauty. Og for meg personlig, som er stor fan av begge disse bandene, burde Númenor være midt i blinken.

Det første som derimot slår meg er den noe rustne produksjonen; det er ikke like klokkerent som man er vant til fra de mer tradisjonelle power metal-bandene. Men, i denne sammenhengen, i stedet for å være et irritasjonsmoment, er det heller et friskt pust. Mye av det som produseres i dag er så polert at det mister noe av sjarmen. Det gjelder altså ikke Chronicles From The Realms Beyond.

Det starter friskt med «Heart Of Steel» som legger premissene for resten av albumet; en miks av ren vokal og growling, samt symfoniske elementer iblandet heftig riffing og en overraskende god trommis. På neste låt, «Carven Stone», er det så mye som minner meg om Rhapsodys «Land Of Immortals», at jeg måtte lete etter kreditering til Turilli  – uten at jeg fant noe…

«Witching Hour» er et av de mer tyngre låtene, og her er det mye Enslavement Of Beauty. Kanskje ubevisst, ettersom jeg ikke vet om de slo gjennom i Serbia. På «Beyond The Doors Of The Night» stifter vi for første gang bekjentskap med den kvinnelige vokalisten, som, uten å overbevise stort, bidrar med variasjon. «Moria» er albumets svakeste låt, mens «Over The Mountains Cold» overbeviser stort. Etter mellomspillet «Realms Beyond», får vi den sterkeste låten i «The Last Of The Dragonlords». På den fysiske versjonen er det også en cover av Blind Guardians «Valhalla», som er helt grei.

Alt i alt er dette et utrolig spennende band, som med eleganse mikser det mer melodiøse med det tyngre. Bandet er visstnok i gang med sitt fjerde album, så det blir spennende å se hvor mye de har utviklet seg. For, det er helt klart: det er mye som kan gjøres bedre, men herregud: jeg digger det jeg hører, og det er nok for meg!

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *