Rhapsody Of Fire – The Eighth Mountain
Plateselskap: AFM Records
Utgivelsesdato: 22. februar 2019

8/10


The best Rhapsody Of Fire album in a long time!

Bandet som nærmest skapte en egen sjanger er nå tilbake, om i en litt annerledes versjon enn vi husker dem fra glansdagene, og til tross for all skepsis klarer de – nok en gang, å overbevise.

Det eneste gjenværende medlemmet fra originalbesetningen, keyboardist og låtskriver Alex Staropoli, skal ha respekt for å ikke gi opp da det så som verst ut da både Luca Turilli (gitarist) og Fabio Lione (vokalist) takket for seg i tur og orden i løpet av noen år. I tillegg sa også Alex Holzwarth (trommer) at nok var nok, og alene igjen sto Staropoli med en gjeng musikere som (nesten) ingen hadde hørt om.

The Eighth Mountain markerer dermed starten på «det nye» Rhapsody Of Fire (selv om det finnes nyere versjoner av Rhapsody), hvor den nye vokalisten i Giacomo Voli er det mest spennende opp i det hele.

Jeg har fulgt Rhapsody/Rhapsody Of Fire siden debuten i 1997, men etter The Frozen Tears Of Angels (2010) synes jeg de har stagnert litt. Hvorfor? Jeg vet egentlig ikke, men jeg kan skjønne kritikerne som bemerker det opplagte at «man vet hva man får når man setter på et ROF-album». Personlig ble jeg rett og slett litt mettet, og følte at mye av det som ble skrevet manglet substans og variasjon. Kanskje var det tapet av Luca Turilli? Ikke vet jeg.

The Eighth Mountain starter som vanlig med en intro (som vi tror vi har hørt før), før det braker løs med «Seven Heroic Deeds». Og allerede her kjenner jeg på behovet for å ta en gjennomlytt på de foregående albumene for å høre om jeg har gått glipp av noe. Fordi; greit nok, det er ikke veldig originalt, men ingen gjør denne sjangeren bedre enn Rhapsody Of Fire (selv om Ancient Bards ypper seg). Det er symfonisk så det holder, de nye medlemmene beviser at de faktisk kan traktere sine respektive instrument, og det er med en patos som veldig få har kredibilitet til å gjenskape. Men, det viktigste: det er et album med fengende låter. Det virker rett og slett som om spillegleden er tilbake.

Dessverre er også en del av helhetsinntrykket at variasjonen, som nevnt ovenfor, mangler. De går seg litt fast i de samme sporene, og det hadde vært på sin plass med et par låter hvor atmosfæren var endret, med for eksempel mindre fokus på det symfonisk og heller med folk-inspirerte elementer som de hadde før.

Den store overraskelsen er kanskje hvor bra vokalisten Voli passer inn. Selv er jeg en stor fan av Fabio Lione, men jeg synes ikke han var det største tapet da mannskapet hoppet over bord. Voli er absolutt ingen dårlig vokalist, og på enkelte områder er han faktisk bedre enn Lione.

Vi får nok (dessverre) aldri tilbake gode, gamle Rhapsody som hadde monopol på allsangvennlig symfonisk power metal, men dette er bedre enn fryktet. Som nevnt blir det litt monotont til tider, og jeg ser ikke at noen av låtene på The Eighth Mountain vil bli livefavoritter i nærmeste framtid, til det var de altfor gode før.

Og for de som interesserer seg for tekstene så er The Eighth Mountain starten på en sy saga: Nephilim’s Empire Saga.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *